Reise

Var på Filippinene i starten av desember. Hilde har jobbet for Undom i Oppdrag der, med rehabilitering av prostituerte, så vi besøkte basen og hadde noen dager på stranda også. Flott tur med masse opplevelser, og som testa forholdet vårt på en litt ny måte, og det holdt Stikkord:

Tyfon ved avreise, strandet i Amsterdam i 12 timer
Kaos på veiene i Manila
Kakkerlakker
Herlig temperatur
Flotte, smilende filippinere
Imponerende arbeid med rehabilitering på basen
Svære shoppingsentere (Hilde i sitt rette element)
Idylliske små øyer med private strender
Frokost for en femmer
Hotellrom for 35 kroner
Herlige dager i solen
Tyfon 2 dager før hjemreise
Brusende bølger slo inn gjennom vinduet og opp i senga på Hildes rom
Vind og vær, strandet, fly kansellert
Mobil og penger frastjålet i Manila
Reiser gjerne tilbake igjen

Idag var en saerdeles troett dag. Sitter paa hotell i London og taster. Reiste med fly 07.40 i morges, dvs at jeg maatte opp kl 5.30 og i disse rosa sky-tider blir det ikke alltid like mye soevn, saa 2,5t fikk holde.

Men da jeg sku gjennom sikkerhetskontrollen paa Gardermoen skjoente jeg at jeg kanskje ikke var "helt til stede". Jeg la jakka paa baandet, ut med laptopen, slengte sekken paa ryggen igjen og sku til aa traske gjennom roentgen-maskina. "Du maa legge sekken ogsaa paa baandet" hoerte jeg dama si og var helt enig etter et sekunds stillstand i hjerneaktivitetene.

Men vaakenheten varte ikke lenger enn 2 meter, for paa andre siden tar jeg paa jakka, plukker opp sekken, slenger den paa ryggen, staar i 5 sekunder og ser paa baandet og tenker over om jeg har glemt noe og konkluderer med at det har jeg ikke, og gaar til flyet.

Vel oppe i omtrent 10.000 fots hoeyde skal jeg ta frem PCen, men det var vanskelig, for den laa jo i security. Enden paa visa er enda ikke skrevet, for jeg aarna en halv time med bestilling av DHL og koordinering med hittegods paa Gardermoen idag. Jeg fikk overtalt hittegods til aa pakke inn laptopen, og faksa fraktbrev som de sku sette paa. Hvis alt gaar etter planen, har jeg laptopen her i London i morgen tidlig ca kl 8. We'll see

Jeg vet ikke om du tror at tilfeldigheter av og til ikke er tilfeldigheter, og jeg vet ikke om du tror på bønn, men åkke som. Jeg ba litt ekstra til Gud om hans ledelse på vei hjem, og her er litt av resultatet - jeg sitter på flyet til Oslo og skriver dette. Hør her:

På flyplassen i Simferopel gikk jeg ut mot flyet foran to som så arabiske ut. Jeg elsker jo utlendinger og spesielt arabere, persere etc, så jeg spurte hvor de var fra. Den av de som snakket engelsk fortalte at de var fra Saudi-Arabia og var på ferie i Ukraina. Da vi satte oss viste det seg at vi hadde sete ved siden av hverandre, og dermed gikk skravla. Vi var innom erfaringer fra Ukraina, både business og ferie, om Islam vs Kristendom og jeg kunne til hans store forbauselse fortelle at norske medier er partiske i sin dekning av konflikten i Midt-Østen - pro Palestina! - men han trodde at alle vestlige land var pro Israel. Det fikk ham sikkert til å tenke litt. Fikk også opplyst ham om at Norge ikke er et kristent land og hva det vil si å virkelig tro på Jesus. Vi prata om profeter, Jihad, og om Jesu befaling om å elske sine fiender og at fred starter i hjertet. Ble gode venner og fikk gjensidig respekt for hverandre, og så viste det seg at mannen var sjef for et selskap med 1200 ansatte i Saudi, og han var snar med å invitere meg dit - alt skulle være gratis, og han skulle skaffe invitasjon og visa - og vi kunne kanskje gjøre busniess en gang i fremtiden. Sånt er gøy. En dag resier jeg til Saudi, hvem blir med?

Så var det neste flight fra Kiev til Riga. Når jeg går av flyet kommer en kar bort til meg på terminal-bussen og spør på amerikansk om jeg var "der", mens han peker på T-skjorta mi. Jeg hadde nemlig på meg skjorta fra den kristne musikkfestivalen i Krim. Det viste seg at karen var fra Ungdom i Oppdrag og hadde jobbet 11 år i Ukraina, og var på vei til Norge for første gang.. Jeg kune hjelpe ham med endel info om Norge, og kobla ham også med vår misjonær i Ukraina, som akkurat nå trenger masse kontakter der nede. I tillegg ble jeg invitert til å bo hos ham i Kiev når jeg ville. Tilfeldig? Himmelske kontakter? Ikke nok med det, vi traff også John Arnoth, leder for Toronto Ariport Vineyard menigheten på samme fly, han skulle også til Oslo!

Så til siste flight, som jeg sitter på nå. Jeg havner ved siden av en nordmann i dress, og jeg starter samtalen med "Jeg tror flyet blir fullt". Og så viser det seg at karen har vært i Simferopel også, og reist endel i Ukraina. Videre viser det seg at han han driver business der borte, og når jeg sier at jeg er i outsourcing-bransjen sier han at han også er det, og dermed var det enkelt å tippe navnet på selskapet hans (ække mange av oss foreløpig nemlig), og han blir ganske overrasket Han er daglig leder for en av våre hoved-konkurrenter, Scandinav1an House, og dermed går samtalen på business, korrupsjon, og andre spennende ting.

Vel, home again. Ren luft. Dyr mat, elektrisitet, dusj, folk som forstår deg...
Så får det ikke hjelpe at jeg ble sengeliggende over et døgn etter hjemkomst, må ha fått i meg et eller annet rart. Snipp snapp

Onsdag. Siste dag før hjemreise. Visse ting begynner å bli rutine; andre er og vil kanskje forbli et mysterium. Jeg hadde skjønt at de matkupongene jeg hadde kjøpt var for campingplassens restaurant, og at den kristne festivalen hadde eget kjøkken. Jeg bestemte meg for å gi bort kupongen og prøve festival-maten. Første typen jeg forsøkte å gi den bort til misforstod (wow) og trodde jeg spurte om hvor restauranten var. Men da han (og 3-4 kompiser som hadde stimlet til i mellomtiden) forstod så var de ikke interessert.

Men uttafor hytta vår var det iløpet av kvelden før slått opp flere telt, og jeg spurte en av gutta om han ville ha gratis mat idag (verdi 45 kr) og det ville han Det ble samtidig en måte å komme i kontakt med de nye naboene på, og to av de, ???? og Larisa viste seg å snakke utmerket engelsk mens Diego og sistemann var mer ustø. De kom fra Hillsong Church i Kiev, en kirke jeg ikke har besøkt enda, så det får bli neste Kiev-tur. Kom naturlig nok litt bedre overens med disse siden man faktisk kunne PRATE, yep, så vi dro på beachen sammen og skravla og bada masse. Denne dagen blåste det noe vanvittig, og det var skiftende skydekke med 5min regn midt på dagen. Deilig å slippe den stekende sola hele tiden. Så ble også bølgene større og mange brukte luftmadrass til å "surfe". En av gutta lånte meg sin og det var himmelsk å duppe rundt på de store bølgene med "nesa i sky".

Så var det maten fra festivalkjøkkenet da. Vel, for å si det kort - ikke noe å skryte av. Såvidt grøt-greia gikk ned halsen, og "Sala" (flesk) som var pent dandert i salaten fikk lov å ligge. Yaak, jeg ække vanligvis vrang i matveien, men det får være grenser

Nå var både mobil, kamera og iPod tom for strøm og fortsatt ikke strøm i leiren. De tålmodige kunne stå en halvtime i kø for å lade ved miksepulten et par timer på kvelden. Men idet jeg spasserer forbi en av cafeene, med mobil og lader i hånda, hører jeg "Hello", og jeg skjønner at det må være til meg siden det kun var en håndfull gringoer på hele stedet. Jenta i cafeen hadde gjenkjent meg fra tidligere stotrende forsøk på kommunikasjon og tilbød seg umiddelbart å lade telefonen på kjøkkenet. Snakk om special service, føltes faktisk litt urettferdig..

Siste kvelden i min "Bella Noche" (betyr hvit natt) ble også fylt med toner fra ulike band av ulik kvalitet. Moro å bli litt kjent med Russisk kristen musikk. Siste natta var litt kjølig og våkna før vekkerklokka, ca 06.30 og satte meg i soloppgangen for å lese Bibelen. Herlig. Så begynte hjemreisen, og jeg fikk følge av Larisa som også skulle til Simferopel - hun likte ikke tanken på å reise alene jente og lokalt reisefølge er jo perfekt; hun sørget for å få oss på en minibuss i Sudak, da den store bussen nettopp hadde gått, og hun pruta taxi til flyplassen fra 50 GRN til 25 GRN for meg og dermed var jeg på vei hjem, bare 12 timer fly og venting foran meg.

Utedo er forsåvidt OK, men har du forsøkt en asiatisk utedo (eller innedo for den saks skyld), som på sleng heter squat-toilet? Du vet, et hull i bakken og that's it? Vel, antakelig ikke. Første gang jeg forsøkte var i Nepal i 2000, og jeg husker enda frustrasjonen over slik enkel barnelærdom som -Hvordan sitte på huk? -Hvor plassere buksa, for den kommer jo i veien når man drar den ned! -Kan man holde seg fast? Hvordan stå når man tørker? -Hvis det bare står en bøtte vann der og ikke papir, åssen gjør man det? -og mange andre spørsmål...

Den gangen i Nepal eksperimenterte jeg litt, og første gang tok jeg av hele buksa for sikkerhets skyld, for å unngå uhell og trene sittestilling Etterhvert fant jeg ut at å la buksa henge på knærne var smart, for dan kom den verken i veien for vått eller tørt og ble ikke skitten fra gulvet, som gjerne inneholder litt av hvert. Siden har jeg brukt den teknikken og vel fått bekreftet at den ikke er på jordet, for i russiske land sitter folk og røvere på rekke og rad og trøkker - uten noe avlukke å gjemme seg bak.

Vel, etter en laaang vaaarm dag og uten lys (strømmen hadde vært borte noen dager) var det en heller uhyggelig opplevelse første kveld. Lukten, nei jeg mener stanken, nei jeg mener syre-gassene som fylte nesebordene var så ubeskrivelig stram; øynene sved og jeg lurte på hvor lenge eimen ville sitte igjen i klærne. Jeg nøyde meg med "vått" den første kvelden... Heldigvis var både lukt- og lysforhold mye bedre på morgenen etter en sval natt, så heretter ble de mer serøse besøkene utført på morgenen!

Etter 7 timer på den 3cm tykke madrassen var det tid for å stå opp for morgenstell. Feil tenkt hvis du tenkte dusj og rent håndkle Vel, litt kattevask uten speil, deretter frokost på camp-områdets restaurant som jeg hadde sikret meg 2 dagers billett til. Ukrainsk mat er et kapittel for seg, men det går ned når man er sulten nok; jeg klager ikke, det er bare litt uvant, greit? Dama i restauranten tok hele dags-bongen min ved frokost, og påstod (skjønte jeg litt senere) at de ville huske meg så jeg trengte ikke noen bong til middag og kvelds. Det viste seg å stemme...

Så var det å forsøke Svartehavet. Til frokost fikk jeg selskap av Slava fra StPetersburg. Han hadde sett meg ved registreringen og skjønte at jeg var utlending (wow, smarting). Det ble engelsktalende venn #3, og vi dro på strands sammen og prata om alt fra musikk (naturlig vis) til Norge, Russland, Jesus og alt mulig. Vi var skjønt enige om at dette måtte være Brune-havet for vannet inne ved land var ganske grumsete, men noen meter ut ble det bedre.

Klok av skade fra andre ferier tok jeg på T-skjorta etter en times tid i den sterke solen og var generøs med 25-faktor solkremen. Allikevel ble legger og føtter litt svidd, men ikke alvorlig. Puuh! Ettermiddagen inneholdt bordtennis med Dima, en blund, litt Lukas-evangeliet og litt bekymring for at mobilen snart var tom for strøm, og hele området var fortsatt mørkalgt. Pytt pytt, man har nok litt godt av det, spesielt jeg!!

Middag var også ordinær eller litt under middels, og jeg traff noen venner av Slava, blant annet Dima og Tanya. Seminarene som var midt på dagen hoppet jeg natulig nok over (guess why). Fikk med meg første 5 minutter av et par av dem dog. Titlene var ihvertfall "hvordan finne en partner", som man også kunne ane av all fnisingen i konferanseteltet, og "business seminar" med pastor Sunday fra Europas største menighet på 20.000 i Kiev... Og så var det duket for mer musikk, denne gang under en perfekt fullmåne pent hengende over svartehavet (sukk, den som hadde en kjæreste å dele et sånt øyeblikk med, sukk slutt).

Av alle artistene denne kvelden var det mest heavy-rock, inkl. endel headbanging. Det viste seg at Darina, hun jeg møtte første kvelden var en ivrig sådan og også en bass-spiller i lokalt band. Men det var også mer melodiske innslag som f.eks. Quo Vadis med spennende blanding av rock, trekkspill og fele og melodisk nok for en som meg. Rap og dance var det også plass til, men reggae fant jeg ikke noe sted, Sasja...

En spassertur opp på en av klippene høyt bak scenen med utrolig ustikt over hav og folkehav (hehe, tok du den) og en herlig stille bønnestund avrundet denne andre festivaldagen min, og da jeg kom til hytta var mine ukrainske romkamerater under dyna - eeeh, lakenet for lengst, de tregingene, og Slava hadde krøået til telts for to timer siden...

...som ikke snakker engelsk. Ikke noe nytt under solen altså! Jeg bodde sammen med Dima (kortform for Dimitri) fra Kiev og Alex fra en annen by. En nøkkel på deling betyr koordinering og kommunikasjon. Alex kunne nok ord til at kommunikasjonen kunne kalles en samtale, mens Dima var bare å gi opp.. Godt å kjenne at man er brødre i Gud uansett!

Sanitærforholdene, som mer korrekt kan kalles et gass-kammer, har fortjent et eget innlegg så les det. Resten av denne første festivalkvelden gikk stort sett med til å lytte til noen heavy-rock band fra Ukraina og Russland, på scenen som var naturskjønt plassert nede ved Svartehavet der måneskinnet fremhever konturene av klipper som stuper ned i vannet, og lyser opp skummet på bølgene som slår taktfast mot stranda.

Tegnspråk og et par russiske gloser holder et stykke på vei til å bestille litt småting i cafeen, så lenge betjeningen ikke er for gammel og viser littegrann vilje til samarbeid. Men over midnatt, da jeg skulle forsøke å finne et sted å pusse tenner i mørket, spurte jeg den første jeg støtte på, og det var ikke den verste jeg kunne spurt. Vel, ikke bare fordi hun, Darina, var søt og blid :), men she happened to be studying english in Kiev University, along with German, Spanish and Latin. To top it all, she had even been to Norway as an 8-year-old! Hey, nå snakker vi. Vel, det var nettopp det vi gjorde, og vips venn nummer 4, derav engelsk-talende venn #2 and counting! ZZZ